Den friske pasienten

Vi sørger, vi blir eldre og vi er urolige. Dette er ikke sykdom, men kan lett bli klassifisert som sykdom likevel.

Du sitter på venterommet hos fastlegen. Du har sovet dårlig, kjent på uro, gråter litt lettere enn vanlig. Legen lytter, stiller spørsmål, skriver i journalen. Fra det øyeblikket er du ikke lenger en som har det vanskelig, da er du pasient. Gutten på nesten 6 år som ikke klarer å sitte stille i skoletimen, er ikke lenger urolig, han har en diagnose.

Noe har skjedd med grensen mellom det som er vondt i livet, og det som er sykdom. Den har forskjøvet seg gradvis og med de beste intensjoner. Det er denne forskyvningen teksten handler om. Ikke fordi all diagnostikk er feil eller uønsket. Men fordi det har konsekvenser når det normale i et menneskeliv systematisk og stadig oftere gjøres til et medisinsk anliggende. Og fordi den viktigste konsekvensen sjelden snakkes om, nemlig at diagnosene i stor grad lar oss slippe unna spørsmålene om det som egentlig betyr noe.

Når livet får en diagnosekode

Medikalisering betyr å gjøre ikke-medisinske problemer til medisinske tilstander. Et eksempel er barnet som tidligere ble håndtert som en pedagogisk utfordring, som i dag i stor utstrekning får utredning i spesialisthelsetjenesten.

Begrepet ble formulert av tenkere som Ivan Illich og Irving Zola på 1970-tallet, men har neppe vært mer aktuelt enn i dag. Hofmann (2025a) viser i Tidsskriftet Michael hvordan medikalisering gir medisinen en firedobbel makt:

• definisjonsmakt over hva som er virkelig
• normativ makt over hva som er viktig
• kunnskapsmakt gjennom å forme forskningen
• handlingsmakt gjennom retten til å diagnostisere og behandle

Listen over livshendelser som har fått diagnosekode er lang: sjenanse, sorg, tristhet, aldring, fødsel, barns uro, seksuell funksjon (Bondevik et al., 2017). For hvert enkelt tilfelle finnes det gode grunner, men summen av alt kan utgjøre et problem.

Tallenes tale

Noen tall fortjener å stå for seg selv. De er hentet fra ulike studier og er ikke direkte sammenlignbare, men de peker samlet i en tydelig retning.

89 371 barn og unge under 30 år fikk en førstegangs ADHD-diagnose mellom 2010 og 2022. Blant tenåringsjenter og unge kvinner er antallet nye diagnoser i 2022 tre ganger så høyt som i 2010. Økningen fortsetter i 2023 og 2024 (Folkehelseinstituttet, 2025). I enkelte studier av risikofaktorer for hjerte- og karsykdom klassifiseres under fire prosent av en befolkning som friske, og for flere kreftformer anslås andelen som utsettes for overdiagnostikk til rundt 20 prosent, med betydelig variasjon mellom diagnoser (Jønsson & Brodersen, 2022). Eldre over 70 år innlagt på akuttmedisinsk avdeling har gjennomsnittlig 6–9 faste legemidler, og bivirkninger forveksles ofte med ny sykdom (Metodebok.no, 2021).

Spørsmålet er hva som skjer i et samfunn der diagnostikk blir normen, og hvem som får ansvaret når problemet har fått en diagnose?

Ansvarsforskyving

Medikalisering forskyver ansvar.

Når en tilstand får en diagnose, blir saken helsetjenesten sitt anliggende og ansvar. Politikere og andre med makt kan da i stor grad fraskrive seg ansvaret for det som faktisk forklarer hvorfor mennesker sliter: fattigdom, ensomhet, ustabile boforhold, sosial ulikhet. Når vi gir sorgen en diagnose, slipper vi å spørre om det er samfunnet som har sluttet å bære de sørgende. Når vi gir barnet en ADHD-diagnose, slipper vi å spørre om det er skolen som ikke rommer normal variasjon lengre.

I en mellomstor norsk kommune kan det se slik ut: En familie der foreldrene har lav inntekt, ustabilt arbeid og trangboddhet, melder bekymring til skolen fordi barnet er urolig og sliter faglig. Skolen kontakter PPT, PPT involverer helsestasjon og fastlege, og det henvises til BUP. Barnet får en utredning, kanskje en diagnose, og dersom barnet får en diagnose — en resept. I noen tilfeller får barnet også en koordinator eller andre hjelpetiltak i skolen. Ingen av instansene har mandat eller verktøy til å gjøre noe med boligen, jobben, inntekten eller foreldrenes livssituasjon. Diagnosen blir porten til hjelp, men hjelpen treffer ikke. Når vi medisinerer det som egentlig skyldes fattigdom og forskjeller, behandler vi konsekvensene, ikke årsakene. Da forvitrer både folkehelsen og bærekraften i helsetjenesten.

Jønsson og Brodersen (2022) viser også at overdiagnostikk forsterker denne ulikheten: de som har minst behov for helsetjenester, får flest. De som trenger dem mest, taper i konkurransen om ressursene. Det er den inverse omsorgsloven i praksis (Tudor Hart, 1971).

Systemet som belønner diagnoser

Medikalisering er ikke noe som bare skjer, fenomenet har klare strukturelle drivere.

I spesialisthelsetjenesten finansieres aktivitet gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), der refusjonen beregnes per pasientbehandling basert på diagnoserelaterte grupper (Helsedirektoratet, 2025). Systemet er designet for å stimulere til aktivitet og effektivitet. Men det betyr også at en pasient som utredes, diagnostiseres og behandles genererer inntekt, mens en pasient som får beskjed om å avvente, ikke gjør det. Tidsskriftet for Den norske legeforening dokumenterte allerede i 2007 at DRG-koding påvirker diagnostikk (Tøndel, 2007).

I kommunene utløser diagnoser vedtak, vedtak utløser ressurser. Uten diagnose får du mest sannsynlig ingen tjeneste. Denne logikken betyr i praksis at kommunen som vil hjelpe en familie som sliter, først må dokumentere at noen i familien er syk. Hjelpen forutsetter sykdom. Det er en grunnleggende selvmotsigende insentivstruktur som belønner det den egentlig burde forebygge.

Over 90 prosent av 1 528 norske leger som deltok i spørreundersøkelsen ved lanseringen av «Gjør kloke valg» i 2018, oppga at overbehandling og overdiagnostikk forekommer i norsk helsevesen (Dagens Medisin, 2018). Legeforeningens kampanje har siden produsert 168 anbefalinger fra over 20 fagmedisinske foreninger (Den norske legeforening, 2024). Men som kampanjens evaluering dokumenterer: 74 prosent av dem som ikke finner kampanjen nyttig, oppgir at den ikke klarer å endre pasientenes forventninger (Breivold et al., 2025). Kloke valg kan ikke overlates til kliniker og pasient alene. Denne utfordringen krever grep på systemnivå.

I mars 2026 sendte Helfo brev til alle landets fastleger med krav om å dokumentere at helsehjelpen de gir, er medisinsk nødvendig (Dagens Medisin, 2026). En fastlege har fortalt at en kollega fikk nektet takst for en samtale, med begrunnelsen at trøst ikke var medisinsk nødvendig (Marvati, 2026).

Det er verdt å stoppe opp ved dette. Systemet som gjør stadig mer av livet til et medisinsk anliggende, avviser samtidig det mest grunnleggende medisinske, nemlig å trøste et menneske som har det vondt. Paradokset følger logisk av et finansieringssystem som gjenkjenner bare en valuta, nemlig diagnosen. Det som ikke kan gis en diagnosekode, telles ikke. Men det som telles, er ikke alltid det som hjelper.

Grensebevissthet

Hofmann (2025b) peker på at medisinens formål har forskjøvet seg fra å hjelpe deg å gå igjen etter et brudd til å hjelpe deg å prestere litt bedre på jobb. Fra å redusere smerte, funksjonstap og lidelse til å fremme velvære og lykke. Når medisinen skal løse alt, løser den til slutt ingenting godt nok.

Han kaller løsningen grensebevissthet. Det er et presist ord.

Det er lettere å si ja. Ja til utredning, ja til henvisning, ja til det nye tiltaket som høres fornuftig og hjelpsomt ut. Nei krever både kunnskap, mot og et system som rommer faglig uenighet. Men nei er noen ganger det mest omsorgsfulle en helsetjeneste og et system kan si.

Roksund et al. (2016) beskrev i Tidsskriftet hvordan norske allmennleger viste vei i arbeidet mot overdiagnostikk. Men veien er lang, og den leder ut av helsevesenet, og inn i de politiske strukturene som bestemmer hvordan vi organiserer, finansierer og måler det vi kaller hjelp.

Pasienten på venterommet trenger kanskje først og fremst et medmenneske, ikke en diagnose. De friske pasientene finnes allerede i tusener av journaler og i alle helsetjenester. Neste gang du som politiker, leder eller fagperson ber om at det opprettes en ny helsetjeneste, bør vi stille oss selv spørsmålet: Løser vi et medisinsk problem, eller medisinerer vi et samfunnsproblem?

Referanser

Bondevik, H., Madsen, O. J., & Solbrække, K. N. (Red.). (2017). Snart er vi alle pasienter: Medikalisering i Norden. Spartacus.

Breivold, J. R., Fjukstad, K. K., Braut, G. S., Hjörleifsson, S., & Størdal, K. (2025). Perceptions of the usefulness of Choosing Wisely among Norwegian GPs. BMC Health Services Research. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC12318425/

Dagens Medisin. (2018, 12. september). Undersøkelse blant 1 528 leger: – Vi behandler for mye. https://www.dagensmedisin.no/allmennlegeforeningen-af-legeforeningen-overbehandling/undersokelse-blant-1528-leger-vi-behandler-for-mye

Dagens Medisin. (2026, 25. mars). Fastleger reagerer på brev fra Helfo: – Mange ble bekymret. https://www.dagensmedisin.no/allmennlegeforeningen-af-fastlege-hans-christian-myklestul/fastleger-reagerer-pa-brev-fra-helfo-mange-ble-bekymret/739574

Den norske legeforening. (2024). Gjør kloke valg – om kampanjen. https://www.legeforeningen.no/kloke-valg/informasjon/om-gjor-kloke-valg/

Folkehelseinstituttet. (2025, 27. mai). Stadig flere barn og unge får ADHD- og autismediagnoser. https://www.fhi.no/nyheter/2025/stadig-flere-barn-og-unge-far-adhd--og-autismediagnoser/

Helsedirektoratet. (2025). Innsatsstyrt finansiering (ISF). https://www.helsedirektoratet.no/tilskudd-og-finansiering/finansiering/innsatsstyrt-finansiering-isf

Hofmann, B. (2025a). Medikaliseringens firedobbelte makt. Michael, 22, 12–16. https://www.michaeljournal.no/article/2025/02/Medikaliseringens-firedobbelte-makt

Hofmann, B. (2025b). Medisinens manglende moderasjon. Michael, 22, 228–237. https://journals.uio.no/michael/article/download/12619/10543

Jønsson, A. B. R., & Brodersen, J. B. (2022). Snart er vi alle patienter: Overdiagnostik i medicinske og samfundsfaglige perspektiver. Samfundslitteratur.

Marvati, M. (2026, 24. mars). Jeg ble ikke lege for å være en glorifisert saksbehandler. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/zOOrGq/jeg-ble-ikke-lege-for-aa-vaere-en-glorifisert-saksbehandler

Metodebok i indremedisin – OUS. (2021). Håndtering av polyfarmasi i akuttmottaket. https://metodebok.no/emne/2kk2Y7bR/

Roksund, G., Brodersen, J., Johnson, G. E., Hjörleifsson, S., Laudal, M., & Swensen, E. (2016). Overdiagnostikk – norske allmennleger viser vei. Tidsskrift for Den norske legeforening, 136, 1903–1905. https://tidsskriftet.no/2016/12/kronikk/overdiagnostikk-norske-allmennleger-viser-vei

Tudor Hart, J. (1971). The inverse care law. The Lancet, 297(7696), 405–412. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(71)92410-X

Tøndel, G. (2007). Hvordan DRG-systemet påvirker medisinsk praksis. Tidsskrift for Den norske legeforening, 127(10), 1532–1534. https://tidsskriftet.no/2007/05/kronikk/hvordan-drg-systemet-pavirker-medisinsk-praksis