Fastlegene er ikke problemet

Forrige uke varslet helseminister Jan Christian Vestre og arbeidsminister Kjersti Stenseng at de vil gjøre det vanskeligere å få sykmelding hos fastlegen.

«Vi må stille oss spørsmålet om det er blitt litt for enkelt å gå til fastlegen og be om en sykmelding», sa Vestre til Aftenposten 23. april. Bak utsagnet ligger et budsjettanslag på 67 milliarder kroner i sykepenger for 2026, og en politisk logikk som er like gammel som sykefraværsdebatten selv, nemlig at årsaken til det problematisk høye sykefraværet sitter på fastlegekontoret.

Denne forklaringen har en åpenbar appell, som både er enkel og har en tydelig adresse, der man slipper unna ubehagelige strukturelle innrømmelser. Problemet er at kunnskapen ikke støtter budskapet.

Det finnes ett grep ministrene snakker om som faktisk kan peke i riktig retning, og det er å endre takstene slik at fastlegene får mer tid med hver pasient, slik at gradert sykmelding kunne blitt et tema i større grad. Det er et systemtiltak, som fortsatt er utilstrekkelig som eneste grep, og det forandrer ikke at premisset om «for snille fastleger» er svakt.

Det vi vet om fastlegens rolle

Vi har norsk forskning som har forsøkt å redusere sykefraværet ved å endre fastlegenes praksis. NAV-legestudien i Bergen, er en randomisert kontrollert studie fra 2013, som undersøkte effekten av systematisk veiledning av fastleger med mål om å redusere sykefravær. Legene fikk gjennomgang av egne sykefraværstall og konkrete mål. Effekten på totalt sykefravær, langtidssykefravær og bruk av gradert sykmelding? Studien viser ingen påviselig effekt (NAV, 2015). Legene mente selv at praksisen hadde endret seg. Men tallene viste ikke det.

Forskning fra Frischsenteret viser at bytte av fastlege, altså at en lege pensjonerer seg eller slutter, gir klare endringer i sykefraværsmønsteret hos pasientene. Markussen og kolleger (2013) finner at bytte av fastlege gir økt variasjon i sykefraværsmønsteret hos pasientene. Variasjonen i fraværsendringer var 26 prosent større blant pasienter som fikk ny lege, sammenlignet med dem som beholdt fastlegen sin. Endringen gikk like gjerne opp som ned, avhengig av legens praksis.

Winde og kolleger (2013) inkluderte nærmere 298 000 yrkesaktive bekrefter at legene påvirker varigheten av sykefravær, men at effekten utgjør relativt lite av den totale variasjonen (Winde et al., 2013). Aakvik og kolleger (2010) finner at svært lite av variasjonen i sykefraværets lengde kan tilskrives legepraksis alene, og at individuelle faktorer som alder, kjønn, diagnose og tidligere sykefravær forklarer langt mer av variasjonen enn legens adferd alene.

Takstsystemet spiller også inn. Markussen og Røed (2017) viser at leger som konkurrerer om pasienter, sykmelder mer liberalt enn fastlønnede, fordi pasienter som nektes sykmelding kan bytte lege. Finansieringssystemet former legeatferden. Dette er en systemfeil, ikke en feil fastlegene gjør.

Fastlegen sitter dessuten i en sammensatt rolle. Som fastlege ivaretar man både funksjon, funksjonstap og restarbeidsevne og oversetter til trygderettigheter, og kan støtte gradert sykmelding fremfor full sykmelding, i tillegg til å fasilitere dialog mellom pasient og arbeidsgiver. Men ingen lege kan kompensere for dårlige rammer, manglende tilrettelegging på arbeidsplassen eller lang ventetid i spesialisthelsetjenesten. Systemet former legen like mye som legen former systemet.

Hva sier sykefraværsstatistikken?

I februar 2026 meldte NAV at det totale sykefraværet endte på 6,57 prosent i 2025, dette er en nedgang på 2,7 prosent fra 2024, og det laveste nivået på tre år (NAV, 2026). 2024 hadde det høyeste sykefraværet på 15 år. 2025 representerer dermed et reelt brudd, ikke en normalisering, der 2025-nivået er fortsatt klart høyere enn før pandemien.

Tallene i seg selv sier ikke noe om hvor vi skal gripe inn. Men hvordan vi velger å bruke dem, bør man nok se nærmere på.

Nedgangen i 2025 skjer særlig i diagnosene som økte mest under og etter pandemien, altså psykiske plager og utmattelsesrelaterte lidelser. Det er neppe fastlegene som har blitt strengere. Det er diagnosemønsteret som har endret seg.

Etter pandemien skiller Norge seg negativt ut fra europeiske naboland. De fleste sammenlignbare land har hatt tydelig nedgang i sykefraværet. Norge har ikke det, og ser først nå tidlig nedgang, men fra et vesentlig høyere utgangspunkt (SSB, 2024). Et slikt internasjonalt avvik peker mot noe strukturelt, ikke mot fastlegepraksis som eneste forklaringsmodell.

Til tross for tiår med IA-avtaler, reformer og kampanjer ser det ut til å være bemerkelsesverdig vanskelig å flytte nivået varig. Det tyder også på at driverne er strukturelle og at enkle grep rettet mot en aktør vil ha svært begrenset effekt.

Hvem betaler, og hvem skal ordne opp?

Den norske sykelønnsordningen er blant de mest sjenerøse i verden. Arbeidstakere mottar i utgangspunktet 100 prosent lønnskompensasjon opp til seks ganger grunnbeløpet i inntil ett år (NAV, 2024a). Dette er en villet politisk prioritering med bred støtte. Nedgangen i 2025 skjedde uten kutt i ordningen, noe som taler mot påstanden om at den i seg selv skaper sykefravær (NAV, 2026).

Men at sykelønn ikke er problemet, betyr ikke at insentivstrukturen er uten betydning.

Arbeidsgiver betaler sykepenger de første 16 kalenderdagene. Deretter overtar NAV det fulle ansvaret (NAV, 2024b). Det gir arbeidsgivere et klart insentiv til å begrense kortvarig fravær, men strukturelt svakere insentiv til å investere tungt i tilrettelegging og arbeidsmiljø for å redusere langtidsfraværet, der regningen likevel overføres til fellesskapet (NHO, 2024). Når sykefravær ikke koster deg noe økonomisk, er det naturlig at terskelen for å bli hjemme, og for å komme tilbake påvirkes av dette. Ikke fordi folk er uærlige eller uredelige, men fordi vi alle, mer eller mindre bevisst, tar valg og beslutninger på bakgrunn av hva som koster oss noe, opp mot hva som ikke gjør det.

Resultatet er et system der ingen av de sentrale aktørene har sterke strukturelle insentiver til å redusere langtidsfraværet etter dag 16. Staten bærer størstedelen av kostnaden, men har begrenset direkte påvirkningskraft i den konkrete situasjonen mellom arbeidstaker, arbeidsplass og fastlege.

Alternativer finnes. Ordninger der kostnadene deles annerledes etter arbeidsgiverperioden er diskutert og i stor grad avvist, fordi de kan ramme sårbare grupper uforholdsmessig hardt. Det er absolutt legitime motargumenter. Men de bør diskuteres åpent, ikke gjemmes bak debatten om fastlegenes sykemeldingspraksis.

Det sykefraværet egentlig speiler

Arbeidslivsforskning peker konsekvent i samme retning, at hoveddriverne for sykefravær ligger på arbeidsplassen, i arbeidsmiljø, organisering, lederskap og tilrettelegging (Idebanken, 2016). Virksomheter med like rammevilkår, men ulik kultur, kan ha dramatisk forskjellig sykefravær.

En ekspertgrupperapport til regjeringen dokumenterte enorm variasjon i bruken av gradert sykmelding mellom enkeltleger, fra null til over 68 prosent for psykiske lidelser (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Det er neppe utelukkende medisinske grunner til det. Men det viser like mye at systemet ikke støtter legene til å bruke de beste verktøyene, som at legene velger feil.

FHIs forskningskartlegging finner at de mest lovende virkemidlene, nemlig gradert sykmelding, arbeidsrettet rehabilitering, tverrfaglig oppfølging gjennomgående krever at flere aktører endrer praksis samtidig (FHI, 2021). Tiltak rettet mot en aktør alene gir svakere resultater. Kortere ventetid i spesialisthelsetjenesten har dokumentert sammenheng med kortere sykefravær ved somatiske tilstander, fordi uavklarte helseforhold forsinker retur til arbeid (NHO, 2024).

Sykefravær er i begrenset grad et medisinsk problem. Det er mest av alt et arbeidsmiljøproblem, et insentivproblem og et uttrykk for hvordan vi organiserer arbeidslivet og helsetjenesten. Fastlegen dokumenterer arbeidsuførhet i et system der insentivene konsekvent motarbeider den portvokterrollen hun er satt til å ivareta (Hoff et al. 2024).

Hvem bør gjøre hva?

Ministrene ønsker å gjøre gradert sykmelding til standard. Retningen er riktig. Men dette vil kreve mer enn å si at fastlegen skal si nei oftere. Det vil kreve at systemet rundt legen faktisk gjør gradert sykmelding til et oppnåelig alternativ for både pasienten og arbeidsgiveren.

For regjeringen og Stortinget vil det å innføre takstendringer som gir fastleger mer tid per konsultasjon kunne være et skritt i riktig retning, men det er utilstrekkelig som eneste strukturelle grep. Den store uavklarte samtalen handler om insentivstrukturen etter arbeidsgiverperioden og fordelingen av risiko mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og stat. Denne bør adresseres, og man bør ikke la seg avspore av skyldspørsmålet som nå rettes mot fastlegene.

For arbeidsgivere må sykefraværstallene være et signal, ikke et tegn på en sykere eller mindre arbeidsfør befolkning. Tilrettelegging og nærværskultur er der det reelle handlingsrommet ligger, også etter dag 16.

For helsetjenesten vil styrket arbeidsrettet behandling og kortere ventetider gi mer uttelling enn innskrenkninger i retten til å sykmelde. Fastlegene er en del av løsningen, men bare hvis systemet rundt dem er rigget for det.

Å behandle fastlegekontoret som problemets kjerne er ikke bare kunnskapsmessig svakt. Det er også kostbart, fordi man bruker politisk energi på feil sted. Hver runde med skjerpet kontroll av sykmeldingspraksis er en runde der arbeidsmiljø, ventetider og insentivstruktur får fortsette uforstyrret. Det norske sykefraværet er ikke et problem med slepphendte fastleger, det er et systemspørsmål. Og systemspørsmål løses ikke ved å stramme inn på fastlegekontorene.

Referanser

Aakvik, A., Holmås, T. H., & Kamrul Islam, M. (2010). Does variation in general practitioner (GP) practice matter for the length of sick leave? A multilevel analysis based on Norwegian GP–patient data. Social Science & Medicine, 70(10), 1590–1598. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2010.01.015

FHI. (2021). Forskning om tiltak for å redusere langvarige og hyppige sykefravær i arbeidslivet: Et forskningskart(Rapport). Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/publ/2021/forskning-om-tiltak-for-a-redusere-langvarige-og-hyppige-sykefravar-i-arbei/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2010). Tiltak for reduksjon i sykefravær: Aktiviserings- og nærværsreform(Ekspertgrupperapporten). Regjeringen. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Tiltak-for-reduksjon-i-sykefravar-Aktiviseringsog-narvarsreform/id592648/

Hoff, E.H., Kraft, K.B., Moe, C.F., Nylenna, M., Østby, K.A., & Mykletun, A. (2024). The cost of saying no: general practitioners’ gatekeeping role in sickness absence certification. BMC Public Health, 24, 439. https://doi.org/10.1186/s12889-024-17993-1.

Idebanken. (2016). Årsaker til sykefravær. https://www.idebanken.org/innsikt/artikler/arsaker-til-sykefravaer

Markussen, S., Røed, K., & Røgeberg, O. J. (2013). The changing of the guards: Can family doctors contain worker absenteeism? Journal of Health Economics, 32(6), 1159–1179. https://doi.org/10.1016/j.jhealeco.2013.10.005

Markussen, S., & Røed, K. (2017). The market for sick leave. Labour Economics, 49, 93–109. https://doi.org/10.1016/j.labeco.2017.10.001

NAV. (2015). NAV-legestudien i Bergen: Systematisk veiledning av fastleger reduserte ikke sykefraværet. Arbeid og velferd, 3. https://arbeidogvelferd.nav.no/journal/2015/3/m-76/

NAV. (2024a). Sykepenger. https://www.nav.no/sykepenger

NAV. (2024b). Sykepenger i arbeidsgiverperioden. https://www.nav.no/arbeidsgiver/sykepenger-i-arbeidsgiverperioden

NAV. (2026, 26. februar). Nedgang i sykefraværet i 2025. https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/sykefravar-statistikk/nyheter/nedgang-i-sykefravaeret-i-2025

NHO. (2024). Sykefravær: Tema og økonomisk overblikk. https://www.nho.no/analyse/tema-okonomisk-overblikk/sykefravar/

SSB. (2024, 6. september). Norge skiller seg ut med høyt sykefravær etter pandemien. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/arbeidsmiljo-sykefravaer-og-arbeidskonflikter/artikler/norge-skiller-seg-ut-med-hoyt-sykefravaer-etter-pandemien

Vestre, J. C., & Stenseng, K. (2026, 23. april). Sitert i: Ap-ministre varsler flere grep mot sykefravær. Dagens Medisin. https://www.dagensmedisin.no/arbeiderpartiet-ap-innenriks-jan-christian-vestre/ap-ministre-varsler-flere-grep-mot-sykefravaer/744372

Winde, L. D., Hansen, H. T., & Gjesdal, S. (2013). Fastlegetilhørighet og sykefravær – en registerbasert studie». Tidsskrift for Den norske legeforening, 133(2), 147–151. https://doi.org/10.4045/tidsskr.12.0310