Rentepolitikk er også folkelsepolitikk

Espen Rostrup Nakstad stiller i Aftenposten 27. mars et spørsmål de fleste økonomer ikke snakker så mye om: Kan høye renter faktisk bidra til å holde inflasjonen oppe? Han peker på noe viktig, men adresserer kanskje bare halvparten? Fra et folkehelseperspektiv er det den andre halvparten som er mest alvorlig.

Fredag publiserte Nakstad kronikken «Kan det tenkes at høye renter bidrar til høy inflasjon?» i Aftenposten (Nakstad, 2026). Han er ikke økonom, og det er ikke jeg heller. Kausalitetshypotesen hans, om at rentehevinger kan opprettholde inflasjonen snarere enn å dempe den, er omstridt, og økonomene må ta den debatten.

Men midt i kronikken, formulerer han noe som er veldokumentert og viktig: at befolkningen deler seg i to grupper. En gruppe uten netto lån, som tjener på høy rente. Og en gruppe som har lån, husholdninger, kommuner og sykehus – som er de som betaler.

Det er her folkehelseperspektivet bør komme inn. Nakstad beskriver, uten å si det eksplisitt, en mekanisme som forsterker helsegradienten i Norge. Spørsmålet hans om hvem som betaler, er et folkehelsespørsmål minst like mye som det er pengepolitikk.

Om rentehevinger faktisk opprettholder inflasjonen, er et pengepolitisk spørsmål der økonomene må ta debatten, og det finnes gode argumenter på begge sider. Det folkehelsemessige poenget hans står imidlertid på egne ben: vedvarende høy rente omfordeler kjøpekraft fra grupper med gjeld til grupper med finansaktiva, og det er ikke kontroversielt. Og omfordeling av kjøpekraft er omfordeling av helse.

Det betyr ikke at alternativet, vedvarende inflasjon, på noen måte er uproblematisk. Også inflasjon rammer dem med minst å rutte med hardest. Poenget her er ikke å ta stilling til rentebanen, men å peke på at helsemessige fordelingsvirkninger må inn i det store regnestykket.

To grupper og en tredje?

Nakstads skille er analytisk nyttig, men kanskje ikke skarpt nok. Han beskriver gruppen med lån som en enhetlig tapende part i høyrenteregimet. Men innad i denne gruppen er det store forskjeller i motstandskraft.

En husholdning med høy inntekt, lav belåningsgrad og finansielle buffere tåler høyere rente. Økonomien blir strammere, men absorberer de økte kostnadene. En husholdning med lav inntekt, høy gjeldsandel og ingen oppsparte midler gjør ikke det. Der må det kuttes i matutgifter, fritidsaktiviteter for barna, tannlegebesøk og andre nødvendige utgifter. Vi har solid dokumentasjon på hvordan økonomisk press påvirker helseatferd og på sikt helseutfall (Helsedirektoratet, 2023).

Og så er det en tredje gruppe Nakstad ikke nevner: de som verken har lån eller finansielle aktiva. De som bor i kommunal bolig, lever på trygd og aldri har hatt tilgang til kredittmarkedet. De eier ingenting og skylder ingen penger. I den makroøkonomiske ligningen ser de nøytrale ut. I praksis er det ofte de som er mest sårbare når handlingsrommet i både husholdninger og kommuner strammes inn.

Hva helsestatistikken forteller oss

Vi vet at disse gruppene ikke er jevnt fordelt i helsestatistikken.

Kinge et al. (2019) fulgte over tre millioner nordmenn i ti år og viste at gjenstående forventet levealder ved 40 år var 13,8 år kortere for menn i den fattigste prosenten enn for menn i den rikeste. For kvinner var forskjellen 8,4 år. Enda viktigere: forskjellene økte gjennom perioden 2005–2015. Den rikeste fjerdedelen av norske menn fikk 3,1 flere leveår i løpet av disse ti årene. Den fattigste fjerdedelen fikk 0,9. For kvinner i den fattigste fjerdedelen gikk forventet levealder ned med 0,4 år.

Dette er ikke en historisk kuriositet, men en pågående prosess, som foregår i et land med universelle velferdsordninger og høy gjennomsnittlig levestandard. Helsedirektoratets kunnskapsoppsummering fra 2023 bekrefter at mønsteret vedvarer: helseforskjellene følger en gradient langs hele den sosioøkonomiske skalaen, med systematiske forskjeller etter inntekt, utdanning og yrke (Helsedirektoratet, 2023).

Kinge-tallene bekrefter det vi ofte ser, at økonomi påvirker folks helse mer enn det meste annet vi måler. Økonomi er ikke bare en bakgrunnsfaktor man justerer for i en regresjonsanalyse, den driver selve helsegradienten.

Kommunene befinner seg i gruppe to

Her er et poeng som mangler i debatten, og som er direkte relevant for alle som arbeider i kommunal sektor.

Kommunene tilhører Nakstads gruppe to, altså den gruppen som har gjeld. Kommuneforvaltningens brutto langsiktige gjeld økte fra 373 milliarder kroner i 2013 til 709 milliarder kroner i 2023, målt ved kredittindikatoren K2, tilsvarende en gjennomsnittlig årlig vekst på 6,6 prosent. Kommunesektorens samlede langsiktige gjeld, inkludert kommunale foretak og interkommunale selskaper, utgjorde 751 milliarder kroner ved utgangen av 2023 (NOU 2024:23). TBU-rapportene viser at netto finansielle marginer har vært under press de siste årene, med høy gjeldsvekst og økende rentebelastning som viktige forklaringer (NOU 2024:23). Kommunalbanken anbefaler at budsjettrenter behandles eksplisitt i de kommunale budsjettene, og peker på «den betydelige usikkerheten knyttet til videre renteutvikling» som en sentral risikofaktor (Kommunalbanken, 2025).

Til forskjell fra husholdninger med høy inntekt har kommunene svært begrenset fleksibilitet på inntektssiden. De kan ikke øke skattetrykket utover statlig fastsatte grenser. De kan ikke ta opp lån til løpende drift. Og de kan ikke velge bort lovpålagte tjenester. Det de kan gjøre, er å prioritere innenfor det som er igjen, og der er det forebygging som taper.

Forebygging konkurrerer i kommunebudsjettet med renteutgifter. Det er en konkret budsjettrealitet som administrasjon og politikere møter hvert eneste år. Rentekostnader er umiddelbare, ikke-forhandlingsbare og svært synlige i regnskapet. Gevinstene av forebyggende arbeid er langsiktige, vanskelig å tallfeste og fordelt over år og sektorer. I en stram budsjettdiskusjon er utfallet sjelden overraskende.

I praksis betyr dette færre helsesykepleiere, kortere åpningstider på fritidsklubber og dårligere kapasitet til det tverrsektorielle arbeidet folkehelseloven forutsetter. Disse kostnadene betaler vi med folkehelse, ikke bare med kroner. Og det er de som allerede befinner seg i Nakstads «gruppe uten buffer» som betaler mest.

Pengepolitikken er ikke helsepolitisk nøytral

Norges Bank har et klart mandat: prisstabilitet. Det er legitimt, og det er ikke dette innlegget handler om.

Jeg jobber daglig med et annet mandat. Folkehelseloven forplikter kommuner og statlige myndigheter til å ta hensyn til helsemessige konsekvenser når de fatter beslutninger. Det er altså ikke bare helsetjenestens ansvar, det er plan- og byggesakens ansvar, skoleeiernes ansvar, NAVs ansvar. Health in All Policies bygger på at alle politiske beslutninger har helsemessige konsekvenser, også de som ikke ser ut som helsepolitikk. Det prinsippet bør gjelde også i pengepolitikken.

Rentebeslutninger ser ikke ut som helsepolitikk. Men de fordelingsvirkningene Nakstad beskriver, er godt dokumenterte helsekonsekvenser. At de forblir usynlige i den pengepolitiske debatten, betyr noe. Det er et valg om hvem som skal bære kostnadene uten at det synes i regnestykket.

WHO oppsummerer at de samlede kostnadene av helseulikheter i Europa utgjør en høy ensifret andel av BNP når en summerer produksjonstap og ekstra velferdsutgifter (WHO Regional Office for Europe, 2023). Politikk som forsterker helsegradienten, har også en pris. Det er fremtidige helseutgifter vi betaler på avdrag, med de dårligst økonomisk stilte delene av befolkningen som garantister.

Spørsmålet vi ikke stiller

Nakstad avslutter sin kronikk med at «jappetidens medisin virker åpenbart ikke når det ikke er jappetid». Det er et godt bilde.

Fra folkehelseperspektivet er spørsmålet ikke bare om medisinen virker mot inflasjonen. Spørsmålet er hvem som lider av bivirkningene mens vi venter på svaret. Og om disse bivirkningene er jevnt fordelt i befolkningen, eller om de, som så mye annet i norsk helsestatistikk, følger den samme gradienten som allerede sorterer folk etter levealder, livskvalitet og tilgang på hjelp.

Det er lov å tenke den tanken, skriver Nakstad. Fra et samfunnsmedisinsk ståsted er det ikke bare lov – det er en del av vårt faglige ansvar å gjøre det.

Referanser

Folkehelseloven. (2011). Lov om folkehelsearbeid (LOV-2011-06-24-29). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29

Helsedirektoratet. (2023). Kunnskapsoppsummering om ulikheter i helse og livskvalitet i Norge siden 2014 – sammendrag. Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kunnskapsoppsummering-om-ulikheter-i-helse-og-livskvalitet-i-norge-siden-2014--sammendrag

Kinge, J. M., Modalsli, J. H., Øverland, S., Gjessing, H. K., Tollånes, M. C., Knudsen, A. K., Skirbekk, V., Strand, B. H., Håberg, S. E., & Vollset, S. E. (2019). Association of household income with life expectancy and cause-specific mortality in Norway, 2005–2015. JAMA, 321(19), 1916–1925. https://doi.org/10.1001/jama.2019.4329

Kommunalbanken. (2025). Budsjettrenter 2025–2030: Makroøkonomiske vurderinger og implikasjoner for kommunal sektor. KBN. https://www.kbn.com/om-oss/nyheter/2025/budsjettrenter-2025-2030/

Nakstad, E. R. (2026, 27. mars). Kan det tenkes at høye renter bidrar til høy inflasjon? Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/d44qGO/kan-det-tenkes-at-hoeye-renter-bidrar-til-hoey-inflasjon

NOU 2024:23. (2024). Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Kommunal- og distriktsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-23/id3076113/

WHO Regional Office for Europe. (2023). Health in the well-being economy: Background paper. World Health Organization. https://www.who.int/europe/publications/i/item/WHO-EURO-2023-7144-46910-68439